Antall besøk:

Lag din egen gratis hjemmeside
Fjellbygdminner
Har du noen minner ifra barndommen som du vil dele med andre? Gjerne koselige minner fra hverdagslivet, ting som skjedde på fritida, på vei til og fra skolen. Aktiviteter i skog og mark. Her er det også mulig å laste inn et bilde fra PCen din, enten fra "gamle dager" eller fra nyere tid. NB! Innlegget kan bli redigert hvis personer blir omtalt på en negativ måte.
Legg til bilde
Bytt bilde
Sett inn snakkeboble Rediger snakkeboble
OK - ferdig!

Flytt/plasser snakkeboblen på bildet med musen

Skriv teksten til snakkeboblen

Shape:
OK - Lagre snakkeboble
Angre
 
Skrevet av Jan P. Sæterli, 25. jan, 2012
MINNER FRA FRAM 4H-KLUBB I FJELLBYGDA

Fram 4H-klubb ble, ikke annet jeg husker, offisielt stiftet på Fredheim. Initiativtager og pådriver var Hildagard Mosli. Årstallet husker jeg ikke, men det var midt på 1950-tallet en gang, pluss/minus et år eller to.

Til å begynne med var forøvrig betegnelsen ”jordbruksklubb”, sannsynligvis fordi det var ”Vi dyrker grønnsaker” som var oppgaven omtrent alle tok fatt på den første våren. Hildegard hadde drivbenker på Mosli, der hun drev fram ulike kålplanter (hodekål, grønnkål, blomkål), persille og blomster. Her fikk vi kjøpe det vi trengte til 4H-feltet vårt, hver på vår gard.
I tillegg til grønnsakdyrking ble det etter hvert mer vanlig å velge andre oppgaver. Jeg hadde for eksempel potetdyrking, oppdrett av livkalv og stell av traktor, i tillegg til flere år med grønnsakdyrking.

Vi lærte mye av disse oppgavene. Blant annet å føre regnskap over utgifter (plantekjøp, gjødsel, evt. sprøytemidler) og inntekter (salg av produktene). Utpå høsten var det å ta kålhodene i ei pappeske på bagasjebæreren på sykkelen og trille rundt i bygda for å by fram produktene. Vi lærte også å drive en klubb, med Hildegard som læremester. Vervene som leder, nestleder, kasserer og sekretær gikk på rundgang. Vi lærte bl.a. å lede et møte, skrive møtereferat (som ble opplest på neste møte) og føre regnskap. Møtene gikk på rundgang i bygda.

Høydepunktet på året var høstfesten, i gymnsalen på skolen, der vi stilte ut våre produkter. Så gikk den fylkesansatte 4H-instruktører rundt og bedømte resultatet (produktet + regnskaps- og meldingsboka) og ga oss sløyfer, alt etter poengsum. Underholdninga stod vi i stor grad for sjøl. Torlaug Rognså ble etter noen år tildelt jobben som teaterleder i klubben, og hjalp til med å finne sketsjer/små skuespill, kostymer og sminke. Det siste var stort sett vannfarger (skjegg, barter o.l.).

Jeg må nevne turene. En gang var flere av oss på Kraksletta, etter innbydelse av 4H-klubben der. Vi reiste med melkebåten Bakkeby, som svingte rundt Balsnes og satte oss i land på Balsneskaia, der vi ble møtt av lederen for 4H-klubben. Vi sov i medbrakte telt og spiste på ungdomshuset. På leiren hadde vi bl.a. idrettstevlinger (60 m og lengde) og poengjakt, pluss underholdning om kvelden.
Størst stas var det når vi dro på leir til landbruksskolen på Gibostad. Vi ble skysset over fjorden til Rossfjord i en motorbåt og syklet til Gibostad. En gang kom vi til Bjorelvnes rett etter at siste ferga var gått til Gibostad. Da var det å gå inn i nærmeste hus og høre om det var mulighet for annen båtskyss. Og det var det heldigvis.

På fylkesleiren var Fram-medlemmer flere ganger og det var veldig spennende å møte 4H-medlemmer fra andre deler av fylket. Mange nye (jente-)fjes å se og nye bekjentskaper knyttet. På Gibostad ble vi forøvrig introdusert for et (for oss) nytt ballspill – volleyball. Jeg tror faktisk at 4H-bevegelsen har spilt en ganske viktig rolle for denne sportens utbredelse i Norge. For volleyball var kanskje ”4H-sporten” framfor noe annet.
Nå er dessverre både Fram 4H og Freidig 4H (nede ved sjyen, som vi sa) historie. Men klubbenes betydning for bl.a. dyrking og bruk av grønnsaker i kostholdet er etter min mening helt åpenbar. Butikkene hadde heller ikke noe grønnsakdisk som nå. I dag er det så ”lettvindt” og så mye penger i omløp blant flok flest at det bare er å kjøpe alt man trenger.

Men det spørs om ikke folk på landsbygda går glipp av noe, hvis den oppvoksende slekt ikke lærer seg hvordan det er å dyrke det vi spiser av grønt; følge produktene fra frø eller liten plante og til ferdig produkt på matbordet.


Email:
Skrevet av Jan P. Sæterli, 27. jun, 2011
TAR MED SPREDTE GLIMT AV JOHANNES SÆTERLIS NOTATER F.O.M. 1970-ÅRENE TIL HAN AVSLUTTET SKRIVINGA I 2007.
1971: 18. aptil: Snøfokk og en masse snø, ingen gjerdestolper å se. Meste snø som er sett her i Fjellbygda.
1972: 24. juni: Pent varmt vær, full sommer. Gresset 30-40 cm langt
1974: 26. juli: Flyttet til Kristiansund N.
1975: 29. juli: Kom tilbake til Fredheim.
1976: 1. juni: Fin vår med mildt vær. Nesten snøfritt på jordet.
18. oktober: Beinbrudd.
1977: 17. mai: Sol og varmt. Jordet delvis bart. Snø ennå i skogen. Veien tørr og fin.
1978: 17. mai: Pent vær, men ingen barflekker. Kjølig. 5. juni: Slått plenen for første gang i år. 29. desember: Rekordkaldt her på Fredheim, 28 gr. Minus. Kaldeste jul vi har opplevd.
1979: 5. juni: Satte potet. Sandsvannet isfritt. Bra vær.
1980: 31. august: Første regndag på hele sommeren. Sol og varme hele sommeren. Kjempefin sommer! 21. september: Første kuldegrader i høst.
1981: 18. april. Snø og vind. Den verste snøvinter i manns minne. Har aldri8 sett så mye snø her på Fredheim. 24. desember: Austavindskuling. Kaldt.
1986: 25. desember: Lille Helene døpt (datter av Ragnhild og Arild Seljenes, min anm.)
1990: 31. mars: Vestlig kuling, stort snøfall. Mehet lite snø i hele vinter, til i dag. 15. november: Siste soldag i år på Fredheim.
1992: 14. mars: Første heile soldagen i år!
1993: 16. januar: Hittil i år har det bare vært uvær, storm og tildels orkan på kysten. 8. februar. Storm igjen, og orkan på Tromsøya. 8. juni: Satte poteter, surt og kaldt hele våren. Mye snø i skogen.
1994: 12. september: Ferdig med potetopptakinga. Det har vært en middels dårlig sommer, lite sol, mye grått.
1995: 11. august: En særdeles kald og fuktig sommer hittil.
1997: 15. mars Uvær og kulig helt fra nyttår. Har aldri sett så mye snø her på Fredheim.
2000: 1. mai: Sol, men kaldt. Kollosalt med snø. Den verste snøvinter på Fredheim!
2001: Lite snø hele vinteren. 15. september: Varmt og godt vær i lang tid, med omkring 18 – 20 grader.
2003: Meget lite snø hele vinteren. 12. juli: Varmerekord på Fredheim, 29 grader!
(Så fulgte en uvanlig fin høst!).
Noen noteringer de nærmeste årene, men færre og færre ettersom Helene ble sykere og sykere. I 2007 avsluttes notatene til Johannes Sæterli.


Email:
Skrevet av Jan P. Sæterli, 19. jun, 2011
FLERE NOTATER FRA FAR
JULI MÅNED I 1960-ÅRENE
1960:
15. juli: Begynte med siloslåtten.
28. juli: Avslått hele jordet.
1961:
(10. juni flyttet vi inn i nyhuset, etter å ha bodd i Sandsviksætra under byggingen)
16. juli: irene konfirmeres.
20. juli: Begynte å slå i silo.
1962:
2. juli: Slapp ut kyrne. Kaldt vær hittil. 30. juli: Begynte med siloslåtten.
1963:
18. juli: Begynte med siloslåtten.
(9. august: Avslått og opphesjet hele jordet)
1964:
20. juli: begynte å slå i silo.
(8. august: Avslått og opphesjet)
1965:
3. juli: Kollosalt regnvær. Kaldt og surt. Gresset er ca. 25 cm langt. Snø i fjellet og langt ned i skogen.
28. juli: Siloslåtten begynt.
1966:
18. juli: Begynte med siloslåtten.
(4. august: Avslått og opphesjet)
1967:
26. juli: Begynte med siloslåtten.
(9. august: opphesjet alt gresset. Bare regn og kaldt hele høya)
1968:
31. juli: begynte med siloslåtten.
(19. august: Avslått og opphesjet hele jordet, silregn hele høya)
1969:
Ingen notater for juli og resten av dette året.


Email:
Skrevet av Jan P. Sæterli, 14. jun, 2011
FRA FARS NOTATER
Min far Johannes Sæterli (1922-2009) etterlot seg bl.a. ei lita notisbok med svart perm, der han i årenes løp har notert ned ulike hendelser fra Fredheim, stort sett om vær og føre og gjøremål på gården, onning og avling. Meget interessant å bla i boka! Gjennom korte, knappe setninger gir han et levende bilde av årstidenes gang og vær og vind. Jeg gjengir noe av dette, fra starten på notatene i 1954 til og med 1959, når det gjelder JUNI måned. Kanskje tar jeg med litt fra neste 10-år litt seinere.

1954:
Satte poteter 14. - 15. juni, slapp ut kyrne 21. juni.
1955:
6. juni: Nysnø helt i fjære, 12 cm her oppe. 10. juni: Pløyde stykket nedom huset. Godt, mildt vær. 24. juni: Satte poteter. 29. juni: Slapp ut kyrne.
1956:
11. juni: Slapp ut kyrne. 12. juni: Satte poteter, Sandsvannet isfritt, 28 varmegrader.
1957:
2. juni: Bil gjennom Vasslia for første gang i vår. 7. juni: Satte poteter. 8. juni: Sandsvannet isfritt.
1958:
16. juni: Satte poteter. Slapp ut kyrne. 22. juni: Jan Petter konfirmert. Godt, varmt vær. Gresset ca. 20 cm langt.
1959:
8. juni: Satte poteter. 23. juni: Varmt vær, gresset ca. 25 cm. 28. juni: Ragnhild døpt. Kaldt vær med sluddbyger. Nysnø i fjellene.



Email:
Skrevet av Jan P. Sæterli, 25. des, 2010
JULEMINNE FRA (NESTEN) GAMLE DAGER I FJELLBYGDA

Det tramper i gangen og banker på døra. Gutten og den noe yngre jenta kvepper til. Den eldste skjønner godt hvem det er. Og ganske riktig; inn kommer selveste julenissen.
-Er det noen snille barn her i huset? sier han, grov i målet. Joda, nikker og svarer alle.

Forresten, ikke riktig alle. Bare mor og bestemor i tillegg til de to barna. Far måtte en tur bort i vedskjulet for å hente ved, og var ikke kommet inn igjen. De relativt få gavene blir delt ut, noen få myke pakker, noen få harde. Julenissen tar så farvel, går ut kjøkkendøra. Ytterdøra lukkes igjen med et lite smell. Rett etterpå kommer far inn med vedfanget på armen, og blir veldig forbauset over at julenissen har vært her mens han var ute.

Juletreet flyttes forsiktig fra veggen til midt ut på golvet. Den store etasjeovnen i stua har brent ei god stund, men nå er det bare glørne som holder ovnen varm. Det er deilig, lunt og trygt i den gamle stua på Fredheim. Lukten av grønnsåpe henger ennå igjen etter julerengjøringa og blander seg med duften av julemiddag og småkaker.

Fyrstikkene hentes fram og julelysene tennes. De kan ikke brenne så lenge, for de skal vare hele jula. Åpen varme må man dessuten være forsiktig med, i nærheten av tørre greiner med papirengler og ditto julekurver. Så lager den lille familien ring rundt treet. Mor Helene og sønn Jan Petter, far Johannes og datter Irene. Litt vanskelig å nå helt rundt for de fire, for gamle bestemor Inga er for dårlig til beins og kan ikke være med. Hun må bare sitte og høre på. Hun beveger likevel munnen i en lydløs sang, og minnes tidligere høytider.
De kjente og kjære julesangene toner ut i stua. Fars malmfulle røst blander seg med mors lyse og de to barnestemmene. ”Jeg er så glad hver julekveld...” Den er den fineste av alle julesangene, synes smågutten Jan Petter.

Minnene strømmet på da jeg var i Fjellbygda sist sommer. Satt i gyngestolen og fyltes med vemod når jeg tenkte tilbake på barndommens jul. Ikke i det huset jeg satt i, men i gammelstua, som stod bare få meter unna og som ble revet for 50 år siden. Deler av materialene ble brukt da nystua ble bygd. Nå er også den blitt nesten 50 år.

BARNDOMMENS JUL
Sammen sang vi
sanger om
jul og Jesus

sang
gledene
opp mot
himmelen
ut mot
livet

der ei tom
dør
i dag
gaper over
ingenting



Email:
Skrevet av Bente :o), 29. nov, 2010
Har også en nesten fatal opplevelse fra Fjellbygda. Pappa og far (Karl Pedersen) holdt på med nåkka ovenfor torvholla på Solhaug. Mulig det var høst og at dem holdt på å ta ned hesjestaur og streng. Æ og brodern lekte nede på torvhollmyra. Her var det moltebær og en del torvholle med vann i. Inne atmed gjerdet tell ho Anna (Henriksen)va det ei stor firkanti torvholla med vann i. Det gikk ikke an å se botn på de her hollan, for vatne var like mørkebrunt som myra rundt. Brodern fikk se et plastglass fra et traktorlys som lå og flaut. Det ville han gjerne ha tak i. Han fikk ikkje tak i det, så æ prøvde, bl.a. med en pinne. Dessverre datt æ uti torvholla og vatne va både ovenfor og nefør muinn, og æ kava mæ opp. Hoildt rett og slett på å drokne. Heldigvis såg han far det her og begynte og gå/springe ned mot torvholla. Dette såg han pappa også, så han sprang ætte og forbi han far. Han fikk heldigvis tatt mæ opp fra vatne, og det va akkurat då æ va så sliten at æ trudde æ gikk under for siste gang. Skjebnen ville det heldigvis slik at æ ikkje sku drokne. Skjønne no egentlig ikkje koffør dem hadde oss tell å leke der..... Livsfarlig! Æ va ikkje begynt på skoln en gang, og æ ville selvfølgelig hjelpe lillebroren min....


Email:
Skrevet av Jan P. Sæterli, 15. jun, 2010
Jeg skal her fortelle en historie som lett kunne ha fått fatale følger - for meg.
Sommeren 1952 (eller sommeren 1953). Etter at byggingen av nyfjøset på Fredheim var ferdig, ble deler av muren til gammelfjøset stående igjen. Den sommeren var det en islandsk kraftkar som dro rundt i by og bygd og viste sine kjempekrefter. Ursus, som han kalte seg, kom også til skolen på Sand med sitt kraftshow, der han bøyde jernstenger, rev sund telefonkataloger osv. Høydepunktet var at han skulle løfte en bil, med fire mann inni. Det klarte han, ved å stå oppå et stativ, med bilen under seg på bakken. Fra bilen gikk det stropper opp gjennom en åpning i plattformen der Ursus stod. Stroppene ble festet til et slags seletøy rundt kroppen og over skuldrene hans.

Ungene i bygda syntes dette var svære greier, og lekte av og til Ursus etterpå. En dag holdt mitt søskenbarn Per Lind (sønn av Ingrid og Peder jr. i Tromsø), Harald Magne Heimro (sønn av Margit og Håkon, på gården Krokstad ved Krokelva) og jeg på med denne gammelmuren, og prøvde å velte den overende. Det klarte vi til slutt, men uheldigvis for meg så falt muren feil vei, utover, og jeg havnet delvis under den. Hodet og overkroppen var framme, resten av meg lå fastklemt under muren. Jeg lå på rygg, med flere TONN betong over meg!

Det ble litt av et oppstyr. Far og de to guttene prøvde først å løfte på muren, uten at den rikket seg. Harald Magne ble sendt av gårde i full fart til nabogården Fjellro. Arne og Hermund, pluss Hans Iversen (som da var på Fjellro og slo gras med traktor) kom springende. Med hjelp av en bjelke og en bjørkestrange ble muren løftet såpass mye at mor klarte å dra meg fram, slik at far kunne bære meg inn i huset. Heldigvis for meg var det en fordypning i marka der føttene lå fastklemt. Så selv om spesielt høyrefoten var hardt klemt, og jeg ikke klarte å gå på over ei uke, kunne legen konstatere at det ikke var noen brudd. Jeg fikk heller ikke noe mén av det hele.
Men det kunne lett ha gått mye verre...
Det som stod igjen av gammelfjøsmuren, ble imidlertid raskt og ettertrykkelig knust sund av far med slegga.


Email:
Hjemmeside: www.kirjan.net
Skrevet av Trond Haug, 18. mai, 2010
Æ vil bare tilføye t d Jan skrev:Trekkspillet tilhørte Tor Haugli (Ikke Haug)og at d blei også brukt i toget til kjerka!Ja æ huske godt den turen med ( skolebussen til Stensland)!Æ va for første gang bilsjuk i den doningen. D lukta nymalt og veian va lang og kronglete, inga vinduer, bare ei luka fram til sjåføren!Først ble vi kjørt inn tel Lian, så telbake tel Neråsen og ned tel Skutvik og innover tel Kjærvik, så utver til skolen!Hadde nok brukt kortar tid på å gå ned tel skolen!Men d va jo begynnelsen på en lettere måte å komme sæ på skolen.Bussan ble jo bedre etter hvært.D e bare veian som e de samme som den gang!
Skrevet av Bente :o), 17. mai, 2010
Det var fint skrevet, og artig å lese om "gamle daga". Mye var nok likt da jeg også begynte på skolen på begynnelsen av 70-tallet. Husker lærerne øvde med oss til 17. mai, og noen fra klassen vil ha det til at vi sang "Jeg er havren" i flere år på Rambergstua på 17. mai. Her er jeg usikker, vet bare at det var et mareritt, var jo så sjenert. Vi tok selvfølgelig bussen, men andre hadde nok foreldre som kjørte ned. Vi hadde i alle fall tante Ida og onkel Lars vi kunne henvende oss til hvis ting gikk på tverke. Det var underholdning på Rambergstua og leker på skoleplassen, bl.a. hadde de styltegåing, potetløp med mere. Å så var det god mat og drikke. Bussen kjørte oss til kirka, etter gudstjenesten gikk vi til skolen. Er vel sånn enda tror jeg, har ikke vært på 17. mai på mange år.


Email:
Skrevet av Jan P. Sæterli, 17. mai, 2010
Gratulerer med dagen; 17. mai 2010! Jeg minnes fra da jeg var smågutt at det var nærmest fast tradisjon heime hos oss på Fredheim å få eggedosis, godt sukra, som en liten aperitif på formiddagen. Så var det å få på seg penklærne å begi seg til skolen på Sand; Utheim skole, som den het den gangen. Til å begynne med på sykkel eller til fots, etter at skolebussen kom, så kjørte den som regen en runde rundt i bygda og samle sammen folk.

På skolen var det ikke noen komite som stod for arrangementet, det var lærerne som ordnet med det. Så det kunne variere mye fra år til år. "Ta med mat og kopp" var fast beskjed på plakatene som var satt opp. På skolen ble det servert kakao til oss ungene, og kaffe til de voksne. Vi så veldig fram til å kjøpe pølse, for pølse var festmat på den tida. I dag har vi ørten slags pølser, men den gang var det kun ett slag: Den tjukke, store, gode Salgslagspølsa (middagspølsa). Den gikk unna som varmt hvetebrød!

På skolen var det ulike leker; potetløp og sekkeløp. Av og til slåball og av og til fotballkamp. Som regel 3. og 6. klasse mot 4. og 5. klasse.
Trond hadde trekkspill med seg iallfall ett år, tror det var Tor Haug sitt - forresten. Og det var populært. Det var ikke mange som hadde instrument å spille på i de dagan. Ellers var det tale for dagen, av en eller annen voksen. Det syntes vi umgan var relativt kjedelig...
Barnetoget gikk fra skolen til kirke, og tilbake til skolen etterpå. Til mer pølser og is, og kakao - hvis det var mer igjen. Den siste halvkalde skvetten ble delt ut gratis til oss som var der.

Så var det heimtur, god og trøtt i føttene. Et år, da våren var veldig sein, satt vi på med Jens Stensland sin omarbeidede lastebil til skolebuss (bygd hus på lasteplanet. Vi kjørte opp på yttersida av Sandselva. Veien var svært dårlig, gjørmete, sørpete og med store hull. Litt forbi Bakkesetra skulle han svinge unna et stort hull med vann i, og kom for langt utpå kanten så bussen skiei ut i grøfta på nersida av veien. Heldigvis stod det ei relativt solid bjørk der, så vi låg ikke på sida - kanskje i 45 graders vinkel. Derfor kunne vi hoppe uskadd ut, om enn litt forskremt, og labbe hjemover, i sørpe og søle.


Email:
Hjemmeside: www.kirjan.net
Skrevet av Jan P. Sæterli, 4. apr, 2010
MELDINGER
For lenge siden, lenge før mobiltelefonens tid, lenge før TV-ens tid også forresten (da vi hadde kun radio i Norge, med ett, eneste program!). Men det var etter at antall biler hadde økt. De var slett ikke allemannseie, men i alle fall flere og flere. Enkelte ganger - særlig i ferietiden om sommeren, kunne vi høre følgende melding på dampradioen:
"Dette er en melding fra Troms Politikammer til NN, for tiden på bilferie et sted i Sør-Norge. Han bes snarest ta kontakt med heimen, da hans far er alvorlig syk." Eller noe i den duren. Ja, meldinger av dette slag var det faktisk ganske mange av, minnes jeg.
Apropos meldinger, en annen type som det var en god del av, enda lenger tilbake i tida, for 50 - 60 årt siden, var omtrent slik:
"Dette er en melding fra Sjøforsvarskommando Nord-Norge. En minelignende gjenstand er observert i Gisundet, omtrent midt i skipsleia. Den kan være farlig for skipsfarten. Minekutter er underveis."
Heldigvis er slike etterladenskaper etter den andre verdenskrig nå stort sett borte fra våre farvann og områder, selv om det av og til gjøres funn av farlige eksplosiver, som har ligget gjemt og glemt i 50-60 år.


Email:
Hjemmeside: www.kirjan.net
Skrevet av Trond Haug, 28. jan, 2010
Ja her var mye intressant dukket opp siden jeg var innom sist!Artige historier fra en svunnen tid.Det var store slekter som bodde i F.bygda.Din slekt,Jan Petter,var vel av de største.Så var det Nilsenfolket,Mangvald og Sigfrida,Kristian og Selma,Bjarne og Jetta,Hjalmar og Ingvalda, alle med en stor familie!Så var det Henriksen. Samuel og Marie med stor familie og Ole som ble alene hele sitt liv.Ja det e mange gode minner fra den tida da alle disse nevnte levde.Å komme til F.bygda nå, er som å komme til et eventyrland.Det var i eventyret jeg hørte hjemme.Nå er eventyret bare et minne.Jeg er ikke der lengre!Men slik er det kanskje også for de andre som forlot F.bygda?Men nostalgien vil nok aldri slippe taket!Jeg vil nok alltid vende til bake til mine røtter så lenge kroppen orker det!
Skrevet av Jan P. Sæterli, 27. jan, 2010
Apropos navn: "Oppkalling" var veldig vanlig før i tida. Jeg er f.eks. oppkalt etter farfar John og morfar Peder. Var visst på tale at jeg skulle hete John Peder, men så ble det altså Jan Petter. Søster Irene er oppkalt etter mormor Inga og farmor Indianne. Ragnhild derimot, fikk navnet uten å være oppkalt etter noen, fordi far og mor syntes det var et fint navn - rett og slett.
Nå er det visst ikke riktig så vanlig med oppkalling, erfarer jeg, selv om det forekommer.


Email:
Skrevet av Bente :o), 24. jan, 2010
Artig historie det der Jan! Det var mye strev før i tida, og det gjaldt ting som vi tar som en selvfølge idag. Det var no litt styr da jeg også ble født, jeg kom 14 dager for tida, så det ble et styr julaften i desember 1964. No vet æ ikkje helt katti på døgnet æ e født. Om det ble brukt tlf. vet æ heller ikke, Magne Lind bodde ikkje så langt unna. Han kjørte mamma til byen denne dagen. Det var snyfokk og stygt vær, og han kjørte seg visstnok fast en plass inne i Balsfjoren. Mamma trudde at jeg kom til å bli født da, men heldigvis holdt hun seg helt til hun kom til St. Elisabeth i Tromsø. Æ blei oppkalt etter besteforeldrene på farsida, derfor heter jeg Bente Karine (etter Bertha og Karl).

Da Ove ble født, valgte de å få jordmor til gårds, han ble født hjemme på Solhaug. Da pappa kom ut på trappa satt det ei sjur, som ikke var noe redd. Han vurderte å kalle gutten for Sjur, men det ble Ove Harry (oppkalt etter besteforeldrene på morsida Ottar og Hanna).


Email:
Skrevet av Jan P. Sæterli, 23. jan, 2010
Det var ikke enkelt når en barnefødsel stod for døra i Fjellbygda på slutten av 2. verdenskrig. Følgende historie fortalte far Johannes Sæterli meg, et års tid før han gikk bort i desember 2009:

Vi går tilbake i tid til årsskiftet 1943/44.
Natt til 2. januar merket mor Helene Sæterli at tidspunktet for hennes første fødsel nærmer seg. (Mor og far ble gift på forsommeren 1943). Hun vekte far og informerte han om at det nå var på tide å få tak i jordmor. På den tiden var det ikke bare å ringe ambulansen og bli kjørt til fødeavdelinga på sykehuset. For det første var det ikke ambulanse og for det andre var ikke telefonsystemet rare greiene. En og annen telefon var det på enkelte gårder, blant annet på Fredheim, men man kunne ikke slå nummeret direkte til jordmora i distriktet. Man måtte innom en manuell telefonsentral, og denne var slett ikke døgnbetjent. Om natta var det rett og slett bingo å få tak i jordmor eller lege, om det skulle være ønskelig.

Far måtte derfor ut med hest for å hente jordmora. Men siden gårdene Fredheim og Brustad (ca. 1 km unna, der mors bror Rudolf og kona Anna bodde) på den tid hadde hest i lag, og Franklin akkurat da var på Brustad, så måtte far ut på en rask tur dit. Han vekte folkene på Brustad og bar fram ærendet sitt, men da Rudolf hørte hva som stod på, beordret han far hjem igjen og sa at han selv skulle kjøre og hente jordmora.

Gammeljordmor Gjertrud Larsen hadde sluttet og den nye bodde på Nordby, ca. 10-12 km unna. Da Rudolf kom kjørende til Nordby med hest og slede, var imidlertid jordmora borte. Han dro da straks til den lokale telefonsentralen på Nordby, vekket folk og fikk ringt tilbake til Fredheim via sentralen på Mortenhals og fikk informert far om situasjonen.
- Nå må du dra og få tak i gammeljordmora, uansett om hun har sluttet eller ikke, sa Rudolf. Far så gjorde, etter først og ha purret folka på gården Lundvang, et par hundre meter unna Fredheim, der Ingvald, en annen av mors brødre bodde med sin familie. Der fikk han låne hesten Snøggen og med den foran sleden bar det utover til Bakkeby, der jordmor Gjertrud bodde, ca. syv-åtte km fra Fredheim. Her ble gammeljordmora purret og tatt med tilbake, og utpå formiddagen 2. januar 1944 kom så jeg til verden.

(Far ville ha rundet 88 år den 1. februar 2010, hvis han hadde levd).


Email:
Hjemmeside: www.kirjan.net

Nyeste kommentarer

I går | 22:00

Jan P. Sæterli ved sitt felt av grønnsaker. På plakaten stod det "Klubbfelt. Jan P. Sæterli. Fram 4H-klubb." Bildet tatt av Johannes Sæterli ca. 1957-58.

...
I går | 21:58

Nr. 2 fra venstra (stående) sannsynligvis min far Johannes Sæterli.

...
I går | 21:55

Hansine Mortensen(Sæterli)nr.2 fra høyre.Jon-Henrik Pedersen nr.1 fra venstre stående.

...
I går | 20:55

Rett bak Arild sitter Mosse (svart genser og kvit skjorte) sammen med Marianne Skutvikås.1959 eller 1960.

...
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE